Kulturmiljøet på Refsnes
Ligger på Selnes ved Stjørnfjorden i Indre Fosen kommune, og er et fyrverkeri av mangfold og variasjon. På den opparbeidede 1,3 km lange stien gjennom kulturminneområdet vandrer du gjennom 9000 års historie fra steinalderen for mange tusen år siden til dagens bosetting og bruk av området. På Refsnes ligger steinalderboplasser og steinaldertufter, flere gravfelt fra jernalderen, et rettersted fra 1700-tallet, en bauta reist for modige menn fra Stjørna som deltok i Napoleonskrigene 1801-1814, laksevorpe og isdam. Kulturminnene er skiltet. Skiltene forteller deler av historien, men du kan også utforske historien til de mange kulturminnene her på denne siden eller ved å trykke på knappen nedenfor så kommer du inn på kulmin/refnes for mere info om kulturmiljøet på Refsnes.
Kulturminner som er skiltet og tilrettelagt med kulmin langs stien på Refsnes er:
I Refsneshagen var en gang et yrende folkeliv. Med landhandleri, bakeri, poståpneri og dampskipsekspedisjon var husene og plassen det naturlige samlingsstedet i bygda. Hovedhuset fra 1882 ble i sin tid bygget av Ole Bedin Refsnes som også åpnet landhandleri i huset i 1898. Her var det mulig å få tak i varer som kaffe, sukker og tobakk. I kjelleren lå bakeriet. Landhandleriet ble flyttet til nabohuset i 1916, der sønnen Eiel Olsen Refsnes drev butikken videre. Rutebåten mellom Trondheim og Stjørna la til på dampskipskaia frem til 1956. Turen inn til byen kunne ta opptil 6 timer, avhengig av hvor mange stopp båten hadde på tur inn. Dampskipene fraktet passasjerer, varer og ikke minst post til poståpneriet som var et lite postkontor, ledet av poståpneren. Hver adresse hadde en liten hylle bak disken i hovedhuset som fungerte som postkasse. Poståpneriet ble, som resten av tjenestene i Refsneshagen, betjent av familien Refsnes.
Refsneshagen var samtidig et småbruk. Husene dannet en lang rekke mot fjorden med hovedhuset og størhuset og en gang i tiden, fjøset. I forkant av hovedhuset var det anlagt en stor inngjerdet hage. Og ved kaia lå tidligere en større brygge. I dag er husene i Refsneshagen forlatt og bygningene er utsatt for naturens nedbrytende krefter. I løpet av de neste årene vil bygningene restaureres og snart vil de stå klar for ny bruk tilpasset nye behov i en ny tidsalder.
Det store jernaldergravfeltet
40 små og store røyser danner gravfeltet fra eldre jernalder på Refsnes. Over tid, mellom år 200 og 600 e.Kr., ble det som startet med en enkelt begravelse til et stort gravfelt tilknyttet gården eller gårdene i området. Menneskene viste sine døde ære, de ble gravlagt etter tidens skikk og bruk og røysene ble stelt og passet som de dødes, forfedrenes, boliger. Røysene var godt synlige fra land og sjø. Fra sine nye boliger i røysene kunne de døde skue utover området og passe på at slekten skjøttet gårdene godt. Ved innføringen av kristendommen gikk det gamle gravfeltet ut av bruk. Ettersom århundrene gikk, forsvant gravene ute av syne under gress, busker og trær. Borte var kunnskapen om og kjennskapen til det gamle gravfeltet.
I dag rydder og avdekker vi røysene for å gjøre disse godt synlige slik de en gang var ment å vises i landskapet. Vi istandsetter området der gravfeltet ligger og håper stien gjennom feltet samt skilt og digitale fortellinger vil gi deg en opplevelse av fortidens gravfelt satt inn i nåtidens sammenheng, som viktige elementer i opplevelsen og formidlingen av landskap og historie
Isdammen
På begynnelsen av 1900-tallet bygde grunneier Anders Refsnes (1879-1939) en demning ved enden av en naturlig revne i landskapet på gården sin. Han lagde en dam for å produsere is. Isen fra den nye isdammen skulle holde laksen, som ble tatt i nøtene på gården, kald og fersk under transport inn til Trondheim.
Når isen på dammen var tykk og hard ble den skåret i blokker med en issag. Blokkene ble heist opp av dammen ved hjelp av en issaks festet til hestesleden. Isen ble så fraktet til det godt isolerte og halvt nedgravde ishuset på den andre siden av neset hvor den kunne holde seg kald til langt utpå sommeren. I ishuset ble isblokkene knust til små biter som så ble fylt i kassene med laks.
Slike isdammer var vanlig på gårder over store deler av Norge på slutten av 1800-tallet. Med nyvinninger som jernbane og dampskip ble ferskvarer transportert med ny fart inn til byen og også ut av landet. Laks fra Norge ble allerede den gang servert velstående engelskmenn. For å holde fisken kjølig under transporten ble den lagt på is. Isproduksjonen på Refsnes opphørte på 1940-tallet da lakseoppkjøpere begynte å dra langs kysten med egne båter og kjøpe opp laks for grossistene i Trondheim. Samtidig ble det vanlig med elektrisk produsert is.
Laksevorpet
«Utenfor [Selnes] ligger en ødegård som heter Repseid, og som nå kalles Refsnes. Der er det laksevarp. Hospitalets jordebok sier det tilhører Hospitalet.» Fra Aslak Bolts jordebok ca 1430.
En gang stod ei enkel tømmerhytte på berget på Refsnes. Dette var «vorpet», som er en gammel fiskemetode. Vorpet ble plassert der sjansen var størst for godt fiske. På Refsneset hadde man godt utsyn og kunne følge med når laksen kom inn fjorden. Ordet vorp er svært gammelt og kommer av det gammelnorske ordet «verpa», å kaste, opprinnelig brukt om stedet der det ble kastet med not. Ordet ble senere benyttet om fangstredskapet sitjenot fordi man sitter, venter og speider etter laksen. Timene og dagene kunne fort bli lange mens folkene ventet på laksen. I sjøen lå den traktformede nota. Berget under nota var hvitkalket for å lure fisken til å tro at den var kommet til en foss og svømme inn i nota. Det hvite berget gjorde det samtidig enklere å se laksen. Når laksen kom, gjaldt det å være rask og stenge fisken inne med et «drag» i lina.
Fisket har alltid vært en viktig næring og god biinntekt ved gårdene langs kysten av Trøndelag. Slike kombinasjonsbruk gav bonden flere bein å stå på. Særlig var sildefisket viktig, men også laksefisket var innbringende for mange gårder, som på Refsnes.
Steinalderens hus
I storm og stille, regn og sol er det godt å ha tak over hodet. Vi liker ikke å fryse eller være våt, vi liker å ha det lunt og varmt. Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være, i steinalderen som i vår tid! Og da må vi bygge hus. På Refsnes ble en av de få hustypene vi kjenner fra steinalderen bygd.
De tre runde fordypningene foran oss er de eneste synlige sporene etter runde hus som trolig var i bruk en gang tidlig i yngre del av steinalderen, for mellom 5 og 6.000 år siden. Vi forestiller oss husene som torvgammer eller en blanding av telt og en fastere huskonstruksjon. Dette har sikkert vært solide hus med ganske god plass. Kanskje har en eller flere familier hatt tilhold her, med foreldre og barn og kanskje et eldre familiemedlem eller to? For så mange tusen år siden stod havnivået bare noen meter nedenfor husene. Her har folkene på plassen hatt et ideelt utgangspunkt for fiske i sjøen og jakt på sjøpattedyr som selen. I prøvehull i hustuftene har arkeologene funnet avfall fra redskapstilvirking av flint og kvartsitt. Flint og kvartsitt ble brukt til å lage skarpe redskaper til å skjære, stikke, skrape og hogge med. Det ble også funnet brent stein som tyder på at husene har hatt ildsted.
Hus som disse tre fantes allerede i eldre steinalder, lenge før husene ble bygd på Refsnes. Hustypen er også funnet mange steder rundt i landet. Denne typen bolig ser ut til å ha tilfredsstilt alle krav til komfort og varme og ble bygd i mange tusen år.
Den store boplassen på Refsnes
Lavmælt samtale rundt bålet under matlaging, løpende fottrinn, latter og rop fra barn i lek og knakkeslag fra tilvirkning av redskap av flint og kvartsitt. En gang i steinbrukende tid, mest sannsynlig i yngre steinalder mellom 4.000 og 1.800 f. Kr., var flata vi står på en boplass hvor menn, kvinner og barn oppholdt seg en periode mens de jaktet og fisket i nærheten. Selv om boplassen ikke er utgravd, viser en rekke funn av tilslåtte flint- og kvartsstykker samt en mengde brent stein spredt utover flata at her bodde folk for mange tusen år siden. Den lave bergknausen skjermet godt for vær og vind. Sjøen gikk like nedenfor boplassen og det var lett å komme seg inn med båt. Matfatet i havet lå rett ved boplassen, enkelt å høste av selv i dårlig vær. Her var et godt sted å være!
Arkeologene har funnet spor etter folk som levde i steinalderen på flere steder langs Refsneset. Sporene går langt tilbake i tid og viser at mennesker holdt til på neset mange tusen år før folkene som slo seg ned på den tørre, flate og gode boplassen her ved bergknausen. De høyestliggende sporene er eldst, trolig fra eldre steinalder for rundt 9.000 år siden. Da stod havet rundt 45 meter høyere enn i dag og boplassen ved bergknausen lå under vann. Etterhvert som isen smeltet og det tunge presset fra isen forsvant, steg nytt land av hav. Derfor ligger boplassene i kronologisk rekkefølge nedover neset, med de eldste sporene øverst.
Gravfeltet med firkantrøysa på Refsnes
Vi har aldri vært isolerte her nord. Vi har hatt kontakt med folk rundt oss, møter ansikt til ansikt, påvirkning av andre folk og kulturer, ofte langveisfra. Fra de første menneskene kom til landet har vi fulgt allmenne moter i redskaper, hustyper og graver. På dette gravfeltet fra jernalderen, trolig en gang mellom år 200 og 600 e.Kr., ligger en meget sjelden type gravrøys som viser kulturkontakt over store avstander. Røysa er rektangulær og i hvert hjørne er det reist en større stein. Blant tusenvis av runde og lange gravhauger og -røyser, har vi bare noen svært få rektangulære røyser i hele landet. Slike graver er velkjent utenfor landets grenser og stammer fra en tid før Norge ble Norge og dagens grenser ikke eksisterte. Vi aner at ideene bak et slikt anlegg har vært spesielle, selv om disse har vandret over store områder i dagens Skandinavia. Sjeldenhet og særtrekk beskriver trolig personen som ligger i grava. Kanskje har avdøde vært på langfart, kanskje var den gravlagte en immigrant? Personen i graven var nok ikke en hvem som helst, men må ha hatt en spesiell stilling eller oppgave i samfunnet. Ikke nødvendigvis høy status, men noe utover det vanlige. Firkantrøyser ved gravfeltet på Lindholm Høje i Danmark ser ut til å være bestemt av avdødes kjønn. Der er røysene kvinnegraver…
Retterstedet
«De tre som ble halshugd på Refsnes» Et sagn i ulike versjoner forteller om et drap begått i Stjørna for snart 400 år siden. Morderne skal ha blitt henrettet ytterst på Refsneset. Til skrekk og advarsel ble hodene satt på stake på de tre holmene i sjøen like utenfor neset; Stekkelsteinan. Sagnet forteller trolig om drapet på Hans Hansen Husby på 1630-tallet. Morderne var hans kone Barbro og hennes elskere, Hans Rødsjø og Laurits Winter. De to mennene ble etter sakefallslistene for Fosen i lensregnskapet 1633-34 henrettet på steile og hjul. Barbro ble halshogd med sverd. Steile og hjul var en svært brutal straffemetode. Forbryterens legeme ble knust med et hjul eller en klubbe, og deretter bundet fast til et vannrett hjul stilt oppe på en stolpe/steile.
Sagnet har en kjerne av sannhet og er knyttet til en bestemt hendelse, bestemte steder og personer. Men som sagn flest, har det vært utsatt for kunstnerisk bearbeidelse og er tillagt mye informasjon som er vanskelig å finne ut av. Navnetradisjonen forteller eksempelvis at navnet Refsnes skal komme av at stedet ble brukt som rettersted, et sted for refs. Trolig kommer nok navnet av ordet rif, et rev, som vil si en lang, utstikkende grunne i sjøen. Uansett betydning, Refsnes kan ha vært retterstedet for de tre som ble henrettet for snart 400 år siden.
Bautaen på Refsnes
Bautaen på Refsnes ble reist i 1914 til «minde over mænd fra Skjørn som deltok i krigen 1801-1814». Krigen var Napoleonskrigen, og Norge var som del av det Dansk-Norske riket Napoleons allierte. Også nordmenn måtte kjempe i krigen og 30 menn ble utkalt fra Stjørna. Ikke alle kom hjem.
Bautaen ble reist 100 år etter Kielfreden, da Danmark måtte avstå Norge til Sverige. I det korte intervallet før Norge ble en del av Sverige fikk landet sin grunnlov. I 1905 ble Norge selvstendig. I årene som fulgte ble det som del av nasjonsbyggingen reist flere bautaer til minne om Norges forhistorie og kamp for friheten. I Stjørna hedret man de 30 sambygdingene som var med på å legge til rette for Norge som en fri nasjon. Bautaen ble reist på den gamle samlingsplassen for folk fra Sørfjorden, Frengen og Fevåg. Stedet var godt synlig fra sjø og land. For å frakte den 2,6 tonn tunge steinen fra steinura ved Gongstøa og opp til Refsnes måtte alle hestene på Selnes spennes for. 17. mai-toget i bygda gikk til bautaen på Refsnes fram til 1960-tallet.
Refsnes er skiltet fra fylkesvei 718, og har to gode parkeringsplasser.
